DAGBOK INKA TRAIL 20. Juni - 5 Juli 2009

 

(Skrevet av turleder Anna-Marie Haugen)

 

- Fleire bilete finn du under artikkelen (Alle foto: Anna-Marie Haugen)

 

På vei!
På flyet fra Amsterdam til Lima sitter 14 spente reisende + 1 spent reiseleder fra Norge. De 14 spente reisende og den ene spente reiselederen har aldri møtt hverandre før. Men i løpet av den nesten 13 timer lange flyturen har vi lokalisert hverandre, og foran oss har vi 16 dager med fullt program i Peru, til å bli godt kjent på. Dette kommer til å bli bra!
Vel framme i Lima mangler vi én sekk og… én reisende… Det viser seg at det har vært tekniske problemer i Oslo, og at vår eneste flyvende derfra derfor kom for sent til Amsterdam. Men, vår peruanske reiseleder Augusto Zavala, heretter kalt Tito – tar vel imot oss, og tar straks tak i oppgaven med både manglende sekk, og manglende passasjer. Alt skal ordne seg!

 

Dette er den flotte gjengen:

 

Helge og Henrik Lie (far og sønn)
Einar Stjernberg og Randi Helene Mørk (mann og kone)
Anne Rutledal Engelbreth
Kari og Kine Kløve Ørsje (mor og datter)
Bjørg Drageset Lyssand og Anne Mobergslien
(venninner, hvorav den siste satt igjen i Amsterdam)
Trude, Susanne og Magnus Olderkjær Bø (mor med datter og sønn)
Bruce William Thomas og Elisabeth Olderkjær
(mann og kone + onkel og tante til Susanne og Magnus)
Anna-Marie Haugen (reiseleder)

 

Vel framme på hotellet i Lima har vi presentasjonsrunde med Pisco Sour (Perus ”nasjonaldrink”), en liten middag utenfor hotellet, og så er det deilig med ei seng etter xx antall timer i flyseter. Vi må samle krefter til turen virkelig begynner!

 

Jungelen og elva
Starten på jungeleventyret er en spennende busstur på veier som er gjørmete etter regnet. Vi sitter inni bussen med stjernefruktjuice, bananchips og paranøtter med sukkertrekk, og føler nesten at vi er med i en film. Så blir vi loset om bord i en stor kano med påhengsmotor. Vi får redningsvester og deilig lunsj innpakket i bananblader. Det regner og tordner, men vi har tak og regntøy. Og vi er jo på vei inn i regnskogen!

 

Opp ei lang trapp, bortover en sti gjennom jungelen, og så, bak neste blad: Posada Amazonas… Som et slags eventyrslott ligger det der, med oppbygde broganger mellom husene. Rommene har ikke dører, men forheng med nummer på. De har også bare tre vegger. Det er åpent mot jungelen, så du kan ligge i hengekøya og speide etter dyr. Til og med badet er åpent mot jungelen, så du kan stå i dusjen med utsikt! Her innbys det til ro og nytelse, og om kvelden sovner du i deilig seng under myggnetting – mens jungelen synger sin byssanlull for deg.

 

Jungeleventyret starter straks. Vi blir tatt med på stier under trærne, og opp 185 trappetrinn i et nesten 40 meter høyt tårn. Der har vi nydelig utsikt over alle tretoppene, elva, og til sola som rød og stor takker for dagen.

 

Dagen etter står vi grytidlig opp. Vi blir padlet rundt på en innsjø, mens regnet siler ned. Men hva gjør vel det, når det er godt og varmt, og vi ser både Stinkybirds, Jesusbirds og Giant Otters? Og når det nesten har sluttet å regne klarer sannelig Bjørg å lure en piraya opp av vannet, med bambusstang og et lite kjøttstykke! Stemningen er høy om bord på flåta.
Senere går vi på nytt gjennom jungelen, på utkikk etter macawer (store papegøyer). Vi ser ingen store papegøyer, men flere små. Fino, vår flinke jungelguide, ser og hører alt, og forteller kyndig om dyr, trær og planter. Og mens vi går under trærne klatrer howlermonkeys (brøleaper) og dusky titi-aper over hodene våre. Vi ser storøyde opp på dem, og de ser nysgjerrige ned på oss.
På ettermiddagen setter vi oss på nytt i kanoen. Mange benytter sjansen til et deilig bad i elven. Så er vi våte og fornøyde når vi kommer på besøk hos sjamanen og får omvisning i den medisinske hagen. Sjamanen ser ut som en helt vanlig mann, og forteller oss stillferdig om jungelens medisiner. Stemningen er stor i gruppa da vi ved endt omvisning får mulighet til å smake på Cat Claw (stimulerer immunforsvaret og gir energi) og ParaPara (som betyr ”Opp! Opp!”, og er jungelens naturlige viagra…).
Livet i jungelen er deilig, til tross for en del regn. Vi faller alle inn i en god ro. Vi suger til oss alle inntrykk. Og den delige maten vi får servert setter heller ingen demper på opplevelsen. Jungelen har gitt oss en fortreffelig start på turen.

 

Cusco
Fra jungelen reiser vi med fly til Cusco, hovestaden i inkaimperiet. Midt oppe i Andesfjellene, 3.310 moh. Her er lufta frisk og litt skarp, men været er fint. Dagen tilbringes i lattermildt selskap med Juan, vår lokale guide, som tar oss med til Sacsayhuaman (store inkaruiner på toppen over Cusco), soltempelet og katedralen. Juan forteller kunnskapsrikt om inkaene og deres byggeskikk og tradisjoner. Han spøker også ofte, og ler høyt og mye.
Visste dere at marsvinet heter cuy på quechua fordi det er lyden det lager når det slippes i kokende vann (marsvin er en tradisjonsrik rett i Peru)?... Forsamlingen gjør store øyne, og Juan ler så han rister.

 

På hotellet drikker vi te av kokablader – som er naturlig stimulerende, og til god hjelp i høyden. Så møter vi våre hovedguider for Inkatrail og får nyttig informasjon om turen. Vi er spente, og gleder oss allerede til neste eventyr i Peru!

 

Inkatrail og Machu Picchu
Området rundt Machu Picchu og Inkatrail er del av en naturpark med strenge regulasjoner. Blant annet er det maks 500 gående per dag, for å dempe slitasjen på naturen og kulturminnene langs veien. Så da vi fikk nye påmeldte etter at 500-grensen var nådd for dagen vi skulle starte, løste vi det ved å gå i to grupper.

 

Slik var det altså at Trude, Susanne, Magnus, Elisabeth og Bruce går en dag før oss andre, sammen med Tito og Zacharias, som var deres hovedguide på trailen.

 

Dagen etter står Helge, Henrik, Einar, Randi, Anne E., Kine, Kari, Anne M., Bjørg og jeg ved registreringen på km 82 sammen med vår hovedguide Miguel, vår assistentguide Ruli, kokk, kokkeassistent og 13 bærere.
Solen stråler og varmer. Vi har solkrem, kamera, gåstaver, vann og litt klær i dagstursekken. De sterke bærerne våre har telt, mat, stoler, bord og resten av vår bagasje. Pass og parkbilletter sjekkes, og så er vi klare for tre dagers marsj i fjellene. Ivrige føtter begynner å gå i 2.700 meters høyde, mens øynene glir over de majestetiske fjelltoppene rundt oss.

 

Den første dagen tilbakelegger vi 12 km, før vi når leiren i halv fem-tiden. Vi er da på 3.300 moh. I leiren får vi servert suppe, ørret med tilbehør og varm ananasgele til dessert. Maten som serveres oss her oppe er på høyde med det som serveres på de beste restauranter. Vi nyter og er takknemmelige.

 

Neste dag er den lengste og tøffeste. Vi går 15 km, stort sett i oppoverbakke, og når turens absolutt høyeste punkt et par timer før lunsj: 4.200 meter. De fleste takler høyden overraskende godt, og det er en fornøyd gjeng som tar rast der oppe. Været er fint, delvis skyet og det er fin gå-temperatur. Dagens leir ligger på 3.650 moh, i et område med skyskog (vi er så høyt at skyene ligger i tretoppene). Vi har gått i over 10 timer. Vi er slitne, men glade. Den verste etappen er unnagjort. Naturen er storslagen, maten er fantastisk, og sammen med oss har vi veldig flinke og behagelige guider.

 

Dag tre går vi 10 km, stort sett i nedover i bakker og trinn. Nå kommer stavene godt med. Vi går gjennom subtropisk skog. Ser orkideer og kolibrier. Flere fine kulturminner. Og ved totiden, rett før lunsj er vi ved dagens mål: siste leirsted heter Wiñay Wayna og ligger på 2.650 moh. I denne leiren er det en enkel restaurant og mulighet for å dusje. Vi besøker det imponerende terasseanlegget (dyrkningsanlegg) som inkaene i sin tid bygde her. Etter middag har vi avskjedsmøte med den fantastiske gjengen som har hjulpet oss fram. De synger for oss på quechua, og byr opp til dans. Vi takker og kvitterer med ”Jeg gikk en tur på stien” i kanon. Det er en fornøyd gjeng som tidlig går til sengs, kvelden før den store dagen. Dagen da vi skal nå målet for denne marsjen.

 

Kl. 3.20 dag 4 blir vi vekt. Vi får frokost. Og kl. 5.30 åpnes porten, og vi kan legge ut på de siste 6 km på veien til Machu Picchu. Vi begynner i mørke, men når vi når Intipunku (Sungate) etter knappe to timer har solen alt stått opp.
Og der, foran oss, uten en sky på himmelen over den, ligger Machu Picchu! Det er et mektig og vidunderlig skue. Og vi kunne ikke fått en flottere dag å komme dit på! Det er strålende sol.
Vi finner fram steinen vi har hatt i lomma i tre dager og bygger en liten varde ved et alter. Ruli forteller oss om inkaenes ofringer, og at mange som kom gående denne veien muligens var pilgrimmer som gjorde det samme. Ofret til moder jord, og ba en bønn eller ønsket seg noe.

 

Og så er vi helt framme. I denne mystiske byen på toppen av et fjell, ca 2.400 moh. Byen som antageligvis ble bygd, kanskje bebodd av rundt 1000 mennesker, og forlatt. Alt i løpet av en periode på 100 år. Så inntok jungelen Machu Picchu, og byens opprinnelige funksjon og beboere forsvant fra manns minne. Spanjolene oppdaget aldri byen på toppen av fjellet. Den lå der, godt gjemt under trærne, til den ble gjenoppdaget av den amerikanske arkeologen Hiram Bingham i 1911. Og siden har dette imponerende kulturminnet kommet på Unescos liste over verdensarven, og blitt erklært et av verdens syv nye underverker. Mennesker valfarter fra alle verdens hjørner for å oppleve dette.
Også vi. Og det er en opplevelse vi vil huske! I to timer følger vi Miguel og Ruli rundt omkring, mens de forteller oss teorier om hvem som bodde der, hvorfor og hvordan de bygde dette. Vi er henførte når vi får en time til egen utforskning av stedet. Rundt oss gresser lamaer, og i murveggene slikker både firfisler og chinchillaer sol.

 

Det er en svært fornøyd gjeng som setter seg på toget tilbake til Cusco den dagen. Og som igjen lar seg overraske, når bevertningen på toget plutselig blir både dansere og mannekenger, og som leverer et forrykende show ikledd alpakka (lamaull)!

 

Vel tilbake i Cusco møter vi resten av gruppa, som også har hatt en fantastisk inkatrail og en flott dag på Machu Picchu. Også deres guide, Zacharias, var kjempeflink, og de har fått et minne for livet.

 

Titicacasjøen
Så er det Puno og Titicacasjøen som står for tur. Vi kjører buss ned til byen som ligger på 3.830 moh. Titicacasjøen er verdens høyeste navigerbare innsjø. Med en overflate på over 8.000 km², og rundt 30 øyer, ligger den fordelt mellom Peru og Bolivia. De mest kjente øyene i Titicacasjøen er skapt av menneskehender og siv: de flytende Urosøyene. Det var hit Thor Heyerdal kom for å lære seg å lage balsaflåter før Kon-Tiki og Ra-ekspedisjonene.
Og det er dit vi tar turen også. Ikke langt fra Puno ligger de første sivøyene, med sine stråhytter og fargerike innbyggere. Vi besøker en av dem, der vi får en innføring i historien bak øyene, og får demonstrert hvordan de er bygd. Øyas kvinner, menn og barn sitter rundt oss, og når vi er ferdige med orienteringen spretter de opp og finner fram sine varer: Uros-innbyggerne lever i dag hovedsakelig av turisme. Vi blir også invitert inn i hyttene deres, og hvis vi vil kan vi prøve de typiske klærne deres. Øya duver litt under føttene våre når vi går, som ei myk flåte.
Så blir vi invitert med på tur i ei balsaflåte, og vi spiser lunsj om bord, mens Uros-gutta padler oss rundt i strålende solskinn.

 

Ørkenliv
Opplevelsene står i kø på denne turen. Og noe av det siste vi skal gjøre er å slappe av og kose oss i oasen Huacachina i ørkenen, sør for Lima. Dette er virkelig en oase, og den ligger midt mellom store, kneisende sanddyner. Nå er det tid for ro. Første dag tilbringes stort sett ved bassenget på hotellet. Sol, bok, bad, musikk og vannpolokamp er noe av det vi nyter. Samt lunsj ved vannkanten. Etter flere timer solkos, er vi igjen eventyrlystne, og vi suser av gårde i sanddynene med sandbuggyer. Noen står på sandboard for første gang i sitt liv, og andre ligger på magen nedover de bratte sanddynene. Jeg får blant annet bekreftet at Anne er verdens tøffeste jordmor, når hun kommer susende ned den høyeste bakken – med et stort glis om munnen. Alle koser seg når sola går ned i vest.
Dagen etter er det overskyet, og det blir museumstur for de som vil det. Der får vi blant annet se både mumier og troféskaller. For de som ønsket enda mer spenning ble det en uforglemmelig ridetur i sanden, med håret flagrende fritt i vinden. Og på ettermiddagen får vi nok et høydepunkt: flyturen over de myteomspunnede linjene i Nazcaørkenen. Vi ser aper, fugler, hunder…, noen av figurene er flere hundre meter lange og brede – og kan bare ses fra luften. Var det aliens, eller var det Nazcaindianerne som laget dem? Teoriene er mange.

 

Sjøløver og bad i Stillehavet
På turens nest siste dag settes kursen tilbake mot Lima. På veien får vi en forfriskende sjøtur ut til Ballestas-øyene, der luften og bergene er stinne av fugler: måker, terner og skarv av flere slag. Vi ser også flotte sjøløver, som har tatt turen opp av havet for å hvile seg litt. I sanden og berget på veien mot Ballestas-øyene er nok en mystisk figur karvet inn i grunnen: El Candelabro. Den ser ut som en gigantisk kandelaber eller kaktus. Men hvem som har laget den, når, og hvorfor…, det er et mysterium det også.
Etter noen nye timer på buss er det på tide med litt forfriskning igjen, og vi stopper ved en strand som heter ”El Silencio” (Stillheten). Litt skyer stopper ikke oss, vi skal bade i Stillehavet! Og vi våkner når bølgene banker oss i sanden. Men deilig var det!

 

Siste dag i Lima
Så er siste dag kommet, og vi skal sette oss på flyet hjemover, litt over seks om kvelden. Men før den tid får vi oppleve litt av den gigantiske peruanske hovedstaden sammen med Paula, som er vår lokale guide for dagen. Vi besøker kjærlighetsparken. Stopper på det staselige hovedtorget. Besøker fransiskanerkirken, og går en tur under den – i katakombene der bein etter flere hundre begravde fremdeles ligger.
Solen kommer fram, til tross for at Lima stort sett er innhyllet i skodde på denne tiden av året, og jeg tror det er litt vemodig for de fleste at turen nå er over.
Men vi har nå tilbakelagt over to uker på farten i Peru. Dager som har vært så fylt av opplevelser at det føles som vi har vært borte minst dobbelt så lenge. Nå skal vi hjem, fordøye inntrykk, se på bilder og kose oss med gode minner. Det har vært en fantastisk tur, med en fantastisk gjeng!

 

Og på egne vegne vil jeg takke alle dere som reiste sammen med meg; dere var alle sammen med på å gjøre turen så fantastisk som den var!